torsdag 26. mai 2011

Credo

Dette er det jeg tror: Jeg tror det er mulig å oppnå lykke. Jeg tror den kan vare. Jeg mener nå å ha forstått litt om hvordan det kan skje. Mellom to mennesker kan det oppstå en nærhet. Denne nærheten oppstår bare når det er full ærlighet, full respekt og total åpenhet. Når man tør og har rom for å snakke om alt det vanskelige også. En liten løgn, en fortielse, utroskap – og nærheten er ødelagt, og dermed oppnås ikke lykken. En vei tilbake vil være lang og den samme nærheten vil aldri oppstå igjen, kun en skygge er mulig. Når man forstår at for å oppnå lykke, kreves det at man byr på seg selv, også det man ikke er så stolt av. At man ønsker å gå en vei med seg selv og med den andre, når man ønsker å møte den andre og går mer enn halvveis - hele veien om nødvendig. At dette kommer av seg selv når man uten spørsmål gir av seg selv, ikke fordi det kreves, men fordi man ønsker at den andre skal oppleve den lykken det er virkelig å høre til.

Gresset er med andre ord ikke grønnere på den andre siden - i alle fall ikke hvis en husker å vanne hos seg selv.

torsdag 10. mars 2011

Apropos biler

Jeg har en liten tingest som jeg bruker til å komme meg fram på veier i Norge. Jeg kaller den loppa. Han som solgte meg den – en bekjent – sa: -Du vil ikke tro det, men denne bilen har personlighet.

Jeg sier nå: -Ja, jeg tror deg. Den velger hvem den vil gå på tomgang for, den velger selv når den vil kvele motoren (æresord, det er ikke bare min feil), favorittstedet er rundkjøringen på Måna. Fra Oslo. I rushtiden. Men det hjelper å godsnakke med den. –Fine bilen sin, det, sier jeg til loppa. Og da blir loppa veldig glad og kveler seg ikke og står lydig på tomgang mens jeg skraper is. Ikke mye på tomgang, naturligvis, jeg er jo miljøbevisst må vite. Brekket kan jeg nemlig ikke bruke i tide og utide – det liker loppa dårlig.

Best liker den seg naturligvis på firefelts motorvei, sikkert fordi jeg gjør det også. Bare bitte litte grann tung i høyrefoten. Bare bitte litte grann, sa jeg. Æresord.

For venstrefeltet er opptatt. Det kalles ”Audi-feltet”. Ytterst sjelden kan man se en Audi i høyre felt, da er sjåføren godt over pensjonsalder, hvilket er sjelden, eller bilen er helt ny og kan ikke skitnes til. Audi-eiere er en egen rase. Og det man kan gruble over – og som jeg gjerne ville visst svaret på – er dette: Var de sånn før de kjøpte Audi, eller ble de sånn av å ha en?

Har man en Audi, så kan det virke som man er programforpliktet til å holde en fart som ligger minst 30% over det skiltet viser. Og her på de feite flatbygdene på Østlandet så er det nok av veier med både 90 og 100 km/t-fartsgrense.

Eller – og dette kan være svaret på gåten: Er Audier som min lille loppe? Biler med personlighet? Kanskje det er bilen som nekter å kjøre noe saktere enn ”nesten-miste-lappen”-fart? Og at sjåføren bare er en livredd passasjer som forsøker å holde tritt...

onsdag 9. mars 2011

Det e’kje greit å vera foggel i dag

Spise som en fugl, sier man. Og så mener man at man spiser lite. En spurv spiser to ganger sin egen vekt i løpet av et døgn. Ja, mange grammene dreier det seg ikke om, men likevel – scenarioet virker skremmende. Det ville dreie seg om pluss/minus 120 kg i døgnet for denne jenta. Dyrt i alle fall, selv om jeg handler billig. Tiden ville vel heller ikke strekke til, siden det jeg spiser i dag tar en god del tid. Godt at man ikke er spurv, da.

Da er det greiere med maur. De kan løfte 10 ganger sin egen vekt. Minst. Og de beveger seg utrolig raskt. Overført til min målestokk kunne jeg ta bilen på ryggen og gå til Trondheim på en time eller to. Nå er det jo selvfølgelig flere betenkeligheter med dette: For det første: Hva skulle jeg ha i Trondheim å gjøre? Vel, jeg har aldri vært der og heller aldri sett alt det som er å se i Trondheim – og det er visst ikke så rent lite etter hva jeg forstår. Og så har jeg bekjente i Trondheim og omegn som jeg i så fall kunne hilse på.

Så er det jo også dette: Hva skulle jeg med bilen når den bare er unødvendig og brysom bagasje, og det er så mye raskere å gå? Jeg antar at dette forklarer hvorfor maur ikke har biler – de trenger dem jo ikke. Vi kan i alle fall konkludere med at når det gjelder avgasser, så er maurene ekstremt miljøvennlige. Sånn er det jo ikke med kyr. De fiser så fordømt mye metan og andre gasser. Eller...? De frigjør kanskje bare den mengden som gresset i sin tid tok opp fra atmosfæren. Hvis kyr i det hele tatt spiser gress, da. Det er mye som ikke er som det var før. Alt sånt liker ikke jeg å vite for mye om. Jeg blir liggende søvnløs av at et containerskip forurenser like mye som 50 millioner biler og at forurensningen fra 15 containerskip tilsvarer all verdens biler. Og at gode idéer til å bedre dette betraktelig ikke hensyntas, fordi flåtene flagger ut til land som ikke bryr seg om sånt.

Nei, takke meg til en maurs liv. Eller? Når jeg ser nærmere etter så blir det i så fall arbeid døgnet rundt, aldri sove, null sex... Tror jeg skal være fornøyd som jeg har det, jeg, gitt. Og det til tross for det der med bilen.

onsdag 15. september 2010

Blått blod

Jeg har en bekjent som har bursdag samme dag som kronprinsessen. Da hun kom inn i kongefamilien, bemerket han ganske lakonisk: -Det var jo bare et tidsspørsmål før dagen min ble offentlig flaggdag. Dette er så mye om begrepet ”blått blod” dette kommer til å dreie seg om. Så over til noe helt annet.
Jeg har undret meg i lengre tid over at i alle bind- og tampongreklamer er mensblod blått. Neida, jeg har selvfølgelig ikke det, svaret er jo helt opplagt, men jeg har likevel gått inn for oppgaven med å finne belegg for en skikkelig forklaring. Jeg har til og med søkt å finne svaret i Goethes fargelære.
Nå er det jo sånn at Goethe faktisk ikke opererer med tre primærfarger, men med to: Orange og blått. Orange er mørke foran lys og blått er lys foran mørke, illustrert i naturen med en klar himmel (om dagen, naturligvis) og en solnedgang. Alle forsøk på å forklare tampongreklamer faller i fisk når man begynner med sånt rot – visste ikke Goethe dette?? Min store helt fra litteraturen, mannen som har skrevet et av de vakreste dikt på jorden, visste han virkelig ikke dette? Han var jo mann, men...ærlig talt! Jeg må altså ty til den tradisjonelle fargelæren – fargesirkelen som alle frisører sier – den hvor rødt, gult og blått er primærfarger og orange bare er en sekundær...(sukk!). Nåja, det slår en selvfølgelig umiddelbart at blått er den eneste fargen som ikke gjenfinnes i noen kroppslige utsondringer (jada, jeg vet at dette er helt meningsløst), og altså er den eneste fargen som kan brukes i reklamer uten at folk brekker seg. Blått oppfattes som rent og friskt og helt ufarlig, bortsett fra i mat og drikke. Og altså aksepterer vi at joda, mensblod er blått i reklamen.
Hva alle mennene i hvite frakker eller alle damene med hvite bukser og truser som reiser seg fra stoler og sofaer og senger og husker og hengekøyer gjør der, aner jeg derimot ingenting om.
Fristende her å slenge på den gamle vitsen om guttungen som kjøpte seg tamponger, for med de kunne han både sykle og svømme...

torsdag 9. september 2010

Sigvart Dagsland, Jahn Teigen og jeg

Jeg har nylig fått nye helter. Det vil si de er jo ikke akkurat nye, heller ikke har jeg oppdaget dem nylig. Jeg vet ikke en gang om jeg liker musikken deres. Det jeg derimot vet, er at vi har noe felles, vi tre. Vel, jeg synger jo ikke engang i dusjen, men det har det vel ingen hensikt å innrømme. Aldri har mitt - ihvertfall innimellom - blide åsyn vært å se i Se og Hør, heller. Uten at det plager meg nevneverdig.


Men det er noe helt spesielt med disse to gutta - de deler min diagnose. De lider ikke av hjerteinfarkt eller kreft eller aids eller noe så glamorøst som en idrettsskade. Vi har alle tre rhevmatoid artritt, det som folk flest kaller leddgikt. Og de har stått frem i pressen og fortalt om det, og tusen takk til dem for det! Leddgikt er ikke spesielt glamorøst. Det er vondt. Punktum. De har det nok sikkert også sånn – tenker jeg – at de gruer seg for å stå opp om morgenen, fordi de første skrittene er som å trå på glasskår eller grammofonstifter (som for øvrig ingen vet hva er lenger) eller glør. De har det nok sikkert også sånn at de ikke liker å planlegge, fordi de aldri kan vite på forhånd om de er i form eller ikke. De har det nok også sånn at hvis de vet de skal treffe nye mennesker, så må de spare hendene for anstrengelser i noen dager på forhånd – og ha vondt i noen dager etterpå, fordi faste håndtrykk er det verste i verden. Derfor er de mine helter.

Neste gang du håndhilser på et fremmed menneske, så gløtt litt ned på hendene først. Er det antydning til hevelse i leddene, så ta forsiktig. Og når du hilser på Sigvart eller Jahn eller meg, så vet du det allerede. På vegne av mange: Tusen takk!

http://www.youtube.com/watch?v=jr6eWAbC3aA

søndag 5. september 2010

Kunsten å slåss med vindmøller

Jeg skal forsøke å bevisføre at det kan være smart å være dum – ja, faktisk kan det være smartere å være dum enn å være smart.



Når det gjelder å slåss mot vindmøller, for eksempel, så vil den smarte velge å lene seg tilbake i fluktstolen sin og vente til vinden løyer, for så vil vindmøllen stoppe av seg selv. Veldig smart.


Jeg, derimot, er på langt nær så smart. Jeg har nemlig i lengre tid slåss mot vindmøller i vind. Ja, innimellom har det faktisk kjentes ut som det har vært storm med orkan i kastene. Men som en fryktløs Don Quijote har jeg sporet min springer, løftet mitt sverd og modig tatt fighten med beistet. Jeg er totalt utslitt. Jeg er så oppgitt nå at jeg har måttet legge ned våpnene. Jeg har kastet inn håndkleet (bare for å trekke inn en annen kampsport, sånn for å vise at jeg ikke er helt dust, liksom), og faktisk endelig innsett at det eneste som kan stoppe en vindmølle er nettopp det at vinden løyer. Og der sitter den smarte i fluktstolen sin og gliser; ”hva var det jeg sa...!?”


Men – og her kommer mitt poeng (Hah! Som Al Pacino ville sagt) – jeg har fått noe ut av dette som den smarte i sin fluktstol ikke har fått med seg. For den smarte har ”Kunnskapen om at en vindmølle ikke gir seg før det er vindstille”, jeg besitter imidlertid noe mye mer verdifullt, kanskje det mest verdifulle et menneske kan få, nemlig ”Erfaringen om at en vindmølle ikke gir seg før det er vindstille” (og der hadde jeg jammen Al Pacino på øret igjen, gitt)! Så det så! Er ikke det smartere enn smart, så vet ikke jeg!


fredag 3. september 2010

De ti bud

Ja, vi snakker om de to steintavlene som Moses fikk på fjellet og som liksom er loven over alle lover. De må ha vært veldig tunge, forresten. Jeg har alltid lurt på hvordan han klarte det - ikke bare å løfte dem i det hele tatt – men også få dem med seg ned fra fjellet, og så på toppen av det hele få alle de 40000 eller hvor mange det var, til å tro at han faktisk hadde fått dem av Gud. Makan til illusjonist! Langt utenpå Siegfried & Roy, spør du meg!


Nåvel. Det det altså gjelder, er at jeg har oppdaget mangler i denne loven. Nå er det jo sånn at Gud er ufeilbarlig, var på den tiden i alle fall, nå for tiden aksepterer vel de fleste at Gud er litt sånn ”prøve-og-feile”-Gud. Men altså: Andre lover bygger jo på disse ti budene, det er opplagt. Vegtrafikkloven, f eks, er utledet av ”Du skal ikke ha andre guder enn meg”, mens Loven om fiskereiskaper har sin bakgrunn i ”Du skal ikke begjære annen manns hustru” – noe som for øvrig også gjelder innebandyreglene. Du tror meg ikke? Sjekk, så skal du se – det er hevet over tvil.

Men altså til budet jeg mener mangler: ”Du skal ikke ommøblere”. Helt opplagt det ellevte bud. Det er absolutt mulig at det er andre som mangler også, men dette kan det ikke være tvil om. Det må være stor synd å ommøblere. Det skaper konflikter, frustrasjoner og kanskje til og med skilsmisser, jeg kjenner flere tilfeller der faren har vært overhengende. I tillegg passer ingen lamper lenger. Bildene på veggen må flyttes, og der er det merker, særlig hvis de har hengt der lenge. Så må man male veggen, og da ser listene så stygge ut, og så må de tas også. Så følger taket og dører, og så er man inne i et annet rom og så baller det på seg. Det må jo straffe seg. Og det er opplagt at dette mangler regulering i Det gamle testamentet. Folk sier jo: Så synd! Om både maling og tapetsering og alt som følger med. Og synderen er? Den som satte i gang ommøbleringen! Og som således bør påkalle Guds straffedom over sin person.


Jeg har lurt på hvorfor det budet ikke kom med. Jeg antar at de hadde møbler den gangen også, selv om de sikkert ikke dro på hele flyttelasset der ute i ørkenen. Jeg mistenker at det til enhver tid i historien har vært kommersielle interesser i å holde denne dødssynden ved like. Lampeindustrien har vært suspekt siden Aladdin...