Apropos biler

Jeg har en liten tingest som jeg bruker til å komme meg fram på veier i Norge. Jeg kaller den loppa. Han som solgte meg den – en bekjent – sa: -Du vil ikke tro det, men denne bilen har personlighet.

Jeg sier nå: -Ja, jeg tror deg. Den velger hvem den vil gå på tomgang for, den velger selv når den vil kvele motoren (æresord, det er ikke bare min feil), favorittstedet er rundkjøringen på Måna. Fra Oslo. I rushtiden. Men det hjelper å godsnakke med den. –Fine bilen sin, det, sier jeg til loppa. Og da blir loppa veldig glad og kveler seg ikke og står lydig på tomgang mens jeg skraper is. Ikke mye på tomgang, naturligvis, jeg er jo miljøbevisst må vite. Brekket kan jeg nemlig ikke bruke i tide og utide – det liker loppa dårlig.

Best liker den seg naturligvis på firefelts motorvei, sikkert fordi jeg gjør det også. Bare bitte litte grann tung i høyrefoten. Bare bitte litte grann, sa jeg. Æresord.

For venstrefeltet er opptatt. Det kalles ”Audi-feltet”. Ytterst sjelden kan man se en Audi i høyre felt, da er sjåføren godt over pensjonsalder, hvilket er sjelden, eller bilen er helt ny og kan ikke skitnes til. Audi-eiere er en egen rase. Og det man kan gruble over – og som jeg gjerne ville visst svaret på – er dette: Var de sånn før de kjøpte Audi, eller ble de sånn av å ha en?

Har man en Audi, så kan det virke som man er programforpliktet til å holde en fart som ligger minst 30% over det skiltet viser. Og her på de feite flatbygdene på Østlandet så er det nok av veier med både 90 og 100 km/t-fartsgrense.

Eller – og dette kan være svaret på gåten: Er Audier som min lille loppe? Biler med personlighet? Kanskje det er bilen som nekter å kjøre noe saktere enn ”nesten-miste-lappen”-fart? Og at sjåføren bare er en livredd passasjer som forsøker å holde tritt...

Det e’kje greit å vera foggel i dag

Spise som en fugl, sier man. Og så mener man at man spiser lite. En spurv spiser to ganger sin egen vekt i løpet av et døgn. Ja, mange grammene dreier det seg ikke om, men likevel – scenarioet virker skremmende. Det ville dreie seg om pluss/minus 120 kg i døgnet for denne jenta. Dyrt i alle fall, selv om jeg handler billig. Tiden ville vel heller ikke strekke til, siden det jeg spiser i dag tar en god del tid. Godt at man ikke er spurv, da.

Da er det greiere med maur. De kan løfte 10 ganger sin egen vekt. Minst. Og de beveger seg utrolig raskt. Overført til min målestokk kunne jeg ta bilen på ryggen og gå til Trondheim på en time eller to. Nå er det jo selvfølgelig flere betenkeligheter med dette: For det første: Hva skulle jeg ha i Trondheim å gjøre? Vel, jeg har aldri vært der og heller aldri sett alt det som er å se i Trondheim – og det er visst ikke så rent lite etter hva jeg forstår. Og så har jeg bekjente i Trondheim og omegn som jeg i så fall kunne hilse på.

Så er det jo også dette: Hva skulle jeg med bilen når den bare er unødvendig og brysom bagasje, og det er så mye raskere å gå? Jeg antar at dette forklarer hvorfor maur ikke har biler – de trenger dem jo ikke. Vi kan i alle fall konkludere med at når det gjelder avgasser, så er maurene ekstremt miljøvennlige. Sånn er det jo ikke med kyr. De fiser så fordømt mye metan og andre gasser. Eller...? De frigjør kanskje bare den mengden som gresset i sin tid tok opp fra atmosfæren. Hvis kyr i det hele tatt spiser gress, da. Det er mye som ikke er som det var før. Alt sånt liker ikke jeg å vite for mye om. Jeg blir liggende søvnløs av at et containerskip forurenser like mye som 50 millioner biler og at forurensningen fra 15 containerskip tilsvarer all verdens biler. Og at gode idéer til å bedre dette betraktelig ikke hensyntas, fordi flåtene flagger ut til land som ikke bryr seg om sånt.

Nei, takke meg til en maurs liv. Eller? Når jeg ser nærmere etter så blir det i så fall arbeid døgnet rundt, aldri sove, null sex... Tror jeg skal være fornøyd som jeg har det, jeg, gitt. Og det til tross for det der med bilen.