Blått blod

Jeg har en bekjent som har bursdag samme dag som kronprinsessen. Da hun kom inn i kongefamilien, bemerket han ganske lakonisk: -Det var jo bare et tidsspørsmål før dagen min ble offentlig flaggdag. Dette er så mye om begrepet ”blått blod” dette kommer til å dreie seg om. Så over til noe helt annet.

Jeg har undret meg i lengre tid over at i alle bind- og tampongreklamer er mensblod blått. Neida, jeg har selvfølgelig ikke det, svaret er jo helt opplagt, men jeg har likevel gått inn for oppgaven med å finne belegg for en skikkelig forklaring. Jeg har til og med søkt å finne svaret i Goethes fargelære.

Nå er det jo sånn at Goethe faktisk ikke opererer med tre primærfarger, men med to: Orange og blått. Orange er mørke foran lys og blått er lys foran mørke, illustrert i naturen med en klar himmel (om dagen, naturligvis) og en solnedgang. Alle forsøk på å forklare tampongreklamer faller i fisk når man begynner med sånt rot – visste ikke Goethe dette?? Min store helt fra litteraturen, mannen som har skrevet et av de vakreste dikt på jorden, visste han virkelig ikke dette? Han var jo mann, men...ærlig talt! Jeg må altså ty til den tradisjonelle fargelæren – fargesirkelen som alle frisører sier – den hvor rødt, gult og blått er primærfarger og orange bare er en sekundær...(sukk!). Nåja, det slår en selvfølgelig umiddelbart at blått er den eneste fargen som ikke gjenfinnes i noen kroppslige utsondringer (jada, jeg vet at dette er helt meningsløst), og altså er den eneste fargen som kan brukes i reklamer uten at folk brekker seg. Blått oppfattes som rent og friskt og helt ufarlig, bortsett fra i mat og drikke. Og altså aksepterer vi at joda, mensblod er blått i reklamen.

Hva alle mennene i hvite frakker eller alle damene med hvite bukser og truser som reiser seg fra stoler og sofaer og senger og husker og hengekøyer gjør der, aner jeg derimot ingenting om.

Fristende her å slenge på den gamle vitsen om guttungen som kjøpte seg tamponger, for med de kunne han både sykle og svømme...

Sigvart Dagsland, Jahn Teigen og jeg

Jeg har nylig fått nye helter. Det vil si de er jo ikke akkurat nye, heller ikke har jeg oppdaget dem nylig. Jeg vet ikke en gang om jeg liker musikken deres. Det jeg derimot vet, er at vi har noe felles, vi tre. Vel, jeg synger jo ikke engang i dusjen, men det har det vel ingen hensikt å innrømme. Aldri har mitt - ihvertfall innimellom - blide åsyn vært å se i Se og Hør, heller. Uten at det plager meg nevneverdig.


Men det er noe helt spesielt med disse to gutta - de deler min diagnose. De lider ikke av hjerteinfarkt eller kreft eller aids eller noe så glamorøst som en idrettsskade. Vi har alle tre rhevmatoid artritt, det som folk flest kaller leddgikt. Og de har stått frem i pressen og fortalt om det, og tusen takk til dem for det! Leddgikt er ikke spesielt glamorøst. Det er vondt. Punktum. De har det nok sikkert også sånn – tenker jeg – at de gruer seg for å stå opp om morgenen, fordi de første skrittene er som å trå på glasskår eller grammofonstifter (som for øvrig ingen vet hva er lenger) eller glør. De har det nok sikkert også sånn at de ikke liker å planlegge, fordi de aldri kan vite på forhånd om de er i form eller ikke. De har det nok også sånn at hvis de vet de skal treffe nye mennesker, så må de spare hendene for anstrengelser i noen dager på forhånd – og ha vondt i noen dager etterpå, fordi faste håndtrykk er det verste i verden. Derfor er de mine helter.

Neste gang du håndhilser på et fremmed menneske, så gløtt litt ned på hendene først. Er det antydning til hevelse i leddene, så ta forsiktig. Og når du hilser på Sigvart eller Jahn eller meg, så vet du det allerede. På vegne av mange: Tusen takk!

http://www.youtube.com/watch?v=jr6eWAbC3aA

Kunsten å slåss med vindmøller

Jeg skal forsøke å bevisføre at det kan være smart å være dum – ja, faktisk kan det være smartere å være dum enn å være smart.



Når det gjelder å slåss mot vindmøller, for eksempel, så vil den smarte velge å lene seg tilbake i fluktstolen sin og vente til vinden løyer, for så vil vindmøllen stoppe av seg selv. Veldig smart.


Jeg, derimot, er på langt nær så smart. Jeg har nemlig i lengre tid slåss mot vindmøller i vind. Ja, innimellom har det faktisk kjentes ut som det har vært storm med orkan i kastene. Men som en fryktløs Don Quijote har jeg sporet min springer, løftet mitt sverd og modig tatt fighten med beistet. Jeg er totalt utslitt. Jeg er så oppgitt nå at jeg har måttet legge ned våpnene. Jeg har kastet inn håndkleet (bare for å trekke inn en annen kampsport, sånn for å vise at jeg ikke er helt dust, liksom), og faktisk endelig innsett at det eneste som kan stoppe en vindmølle er nettopp det at vinden løyer. Og der sitter den smarte i fluktstolen sin og gliser; ”hva var det jeg sa...!?”


Men – og her kommer mitt poeng (Hah! Som Al Pacino ville sagt) – jeg har fått noe ut av dette som den smarte i sin fluktstol ikke har fått med seg. For den smarte har ”Kunnskapen om at en vindmølle ikke gir seg før det er vindstille”, jeg besitter imidlertid noe mye mer verdifullt, kanskje det mest verdifulle et menneske kan få, nemlig ”Erfaringen om at en vindmølle ikke gir seg før det er vindstille” (og der hadde jeg jammen Al Pacino på øret igjen, gitt)! Så det så! Er ikke det smartere enn smart, så vet ikke jeg!

De ti bud

Ja, vi snakker om de to steintavlene som Moses fikk på fjellet og som liksom er loven over alle lover. De må ha vært veldig tunge, forresten. Jeg har alltid lurt på hvordan han klarte det - ikke bare å løfte dem i det hele tatt – men også få dem med seg ned fra fjellet, og så på toppen av det hele få alle de 40000 eller hvor mange det var, til å tro at han faktisk hadde fått dem av Gud. Makan til illusjonist! Langt utenpå Siegfried & Roy, spør du meg!


Nåvel. Det det altså gjelder, er at jeg har oppdaget mangler i denne loven. Nå er det jo sånn at Gud er ufeilbarlig, var på den tiden i alle fall, nå for tiden aksepterer vel de fleste at Gud er litt sånn ”prøve-og-feile”-Gud. Men altså: Andre lover bygger jo på disse ti budene, det er opplagt. Vegtrafikkloven, f eks, er utledet av ”Du skal ikke ha andre guder enn meg”, mens Loven om fiskereiskaper har sin bakgrunn i ”Du skal ikke begjære annen manns hustru” – noe som for øvrig også gjelder innebandyreglene. Du tror meg ikke? Sjekk, så skal du se – det er hevet over tvil.

Men altså til budet jeg mener mangler: ”Du skal ikke ommøblere”. Helt opplagt det ellevte bud. Det er absolutt mulig at det er andre som mangler også, men dette kan det ikke være tvil om. Det må være stor synd å ommøblere. Det skaper konflikter, frustrasjoner og kanskje til og med skilsmisser, jeg kjenner flere tilfeller der faren har vært overhengende. I tillegg passer ingen lamper lenger. Bildene på veggen må flyttes, og der er det merker, særlig hvis de har hengt der lenge. Så må man male veggen, og da ser listene så stygge ut, og så må de tas også. Så følger taket og dører, og så er man inne i et annet rom og så baller det på seg. Det må jo straffe seg. Og det er opplagt at dette mangler regulering i Det gamle testamentet. Folk sier jo: Så synd! Om både maling og tapetsering og alt som følger med. Og synderen er? Den som satte i gang ommøbleringen! Og som således bør påkalle Guds straffedom over sin person.


Jeg har lurt på hvorfor det budet ikke kom med. Jeg antar at de hadde møbler den gangen også, selv om de sikkert ikke dro på hele flyttelasset der ute i ørkenen. Jeg mistenker at det til enhver tid i historien har vært kommersielle interesser i å holde denne dødssynden ved like. Lampeindustrien har vært suspekt siden Aladdin...

Dypvannsfisk på Måna

Jeg lurer innimellom på rare ting. Jeg har en bekjent med samme filosofiske innstilling. Han sa til meg for en stund siden: -Nederst i Oslofjordtunnellen er det en dør... Vi hadde det veldig morsomt. Lenge. Noe som tydeligvis er uforståelig for andre. Jeg har nemlig prøvd meg på flere og sagt: -Nederst i Oslofjordtunnellen er det en dør... De ser alvorlig på meg, noen har sågar hevet et øyebryn og i fullt alvor sagt: -Den går inn til et rom ved siden av. Som om jeg ikke visste det!? Det er bare at det er så deilig å tenke Hva hvis...


Så hva hvis man åpnet den døren og så fosset vannet inn! Ja, ikke sånn at noen kom til skade naturligvis, for det orker jeg ikke å tenke på en gang – jeg som får dårlig samvittighet bare jeg tar livet av et insekt. Kanskje var det sånn at det kom så mye at man knapt nok rakk en u-sving og kjørte i full fart oppover bakke med en tsunami i hælene. Eller kanskje ville lufttrykket blåst bilene ut av tunnellåpningen, så de lå i en stabel ved jordbærbua til Stensrud. Kanskje hadde man fått den effekten som når man stikker et syltynt rør ned i en væske – at undertrykket trekker vannet lenger opp enn overflaten, slik at sjøsprøyten sto ut av tunnellen og man kunne sitte på gangbrua ved Frogn videregående skole og fiske ulker og steinbit og gud vet hva som befinner seg i bunnen av den mystiske Oslofjorden. Før vannet fosset nedi Brakadalen og ut i sjøen igjen i Hallangen. Og jeg tenker: Herregud, jeg kjenner folk som bor der!


Eller kanskje det bare ville sildret litt sånn at det eneste man utsatte seg for ved å krysse fylkesgrensen til Buskerud hadde vært litt vannplaning...?


Det er sånne ting som skjer oppe i hodene på folk som har kombinasjonen av gal fantasi og syk humor.