Jeg har nylig fått nye helter. Det vil si de er jo ikke akkurat nye, heller ikke har jeg oppdaget dem nylig. Jeg vet ikke en gang om jeg liker musikken deres. Det jeg derimot vet, er at vi har noe felles, vi tre. Vel, jeg synger jo ikke engang i dusjen, men det har det vel ingen hensikt å innrømme. Aldri har mitt - ihvertfall innimellom - blide åsyn vært å se i Se og Hør, heller. Uten at det plager meg nevneverdig.
Men det er noe helt spesielt med disse to gutta - de deler min diagnose. De lider ikke av hjerteinfarkt eller kreft eller aids eller noe så glamorøst som en idrettsskade. Vi har alle tre rhevmatoid artritt, det som folk flest kaller leddgikt. Og de har stått frem i pressen og fortalt om det, og tusen takk til dem for det! Leddgikt er ikke spesielt glamorøst. Det er vondt. Punktum. De har det nok sikkert også sånn – tenker jeg – at de gruer seg for å stå opp om morgenen, fordi de første skrittene er som å trå på glasskår eller grammofonstifter (som for øvrig ingen vet hva er lenger) eller glør. De har det nok sikkert også sånn at de ikke liker å planlegge, fordi de aldri kan vite på forhånd om de er i form eller ikke. De har det nok også sånn at hvis de vet de skal treffe nye mennesker, så må de spare hendene for anstrengelser i noen dager på forhånd – og ha vondt i noen dager etterpå, fordi faste håndtrykk er det verste i verden. Derfor er de mine helter.
Neste gang du håndhilser på et fremmed menneske, så gløtt litt ned på hendene først. Er det antydning til hevelse i leddene, så ta forsiktig. Og når du hilser på Sigvart eller Jahn eller meg, så vet du det allerede. På vegne av mange: Tusen takk!
http://www.youtube.com/watch?v=jr6eWAbC3aA
ужас
SvarSlett