Kunsten å slåss med vindmøller

Jeg skal forsøke å bevisføre at det kan være smart å være dum – ja, faktisk kan det være smartere å være dum enn å være smart.



Når det gjelder å slåss mot vindmøller, for eksempel, så vil den smarte velge å lene seg tilbake i fluktstolen sin og vente til vinden løyer, for så vil vindmøllen stoppe av seg selv. Veldig smart.


Jeg, derimot, er på langt nær så smart. Jeg har nemlig i lengre tid slåss mot vindmøller i vind. Ja, innimellom har det faktisk kjentes ut som det har vært storm med orkan i kastene. Men som en fryktløs Don Quijote har jeg sporet min springer, løftet mitt sverd og modig tatt fighten med beistet. Jeg er totalt utslitt. Jeg er så oppgitt nå at jeg har måttet legge ned våpnene. Jeg har kastet inn håndkleet (bare for å trekke inn en annen kampsport, sånn for å vise at jeg ikke er helt dust, liksom), og faktisk endelig innsett at det eneste som kan stoppe en vindmølle er nettopp det at vinden løyer. Og der sitter den smarte i fluktstolen sin og gliser; ”hva var det jeg sa...!?”


Men – og her kommer mitt poeng (Hah! Som Al Pacino ville sagt) – jeg har fått noe ut av dette som den smarte i sin fluktstol ikke har fått med seg. For den smarte har ”Kunnskapen om at en vindmølle ikke gir seg før det er vindstille”, jeg besitter imidlertid noe mye mer verdifullt, kanskje det mest verdifulle et menneske kan få, nemlig ”Erfaringen om at en vindmølle ikke gir seg før det er vindstille” (og der hadde jeg jammen Al Pacino på øret igjen, gitt)! Så det så! Er ikke det smartere enn smart, så vet ikke jeg!