Blått blod

Jeg har en bekjent som har bursdag samme dag som kronprinsessen. Da hun kom inn i kongefamilien, bemerket han ganske lakonisk: -Det var jo bare et tidsspørsmål før dagen min ble offentlig flaggdag. Dette er så mye om begrepet ”blått blod” dette kommer til å dreie seg om. Så over til noe helt annet.

Jeg har undret meg i lengre tid over at i alle bind- og tampongreklamer er mensblod blått. Neida, jeg har selvfølgelig ikke det, svaret er jo helt opplagt, men jeg har likevel gått inn for oppgaven med å finne belegg for en skikkelig forklaring. Jeg har til og med søkt å finne svaret i Goethes fargelære.

Nå er det jo sånn at Goethe faktisk ikke opererer med tre primærfarger, men med to: Orange og blått. Orange er mørke foran lys og blått er lys foran mørke, illustrert i naturen med en klar himmel (om dagen, naturligvis) og en solnedgang. Alle forsøk på å forklare tampongreklamer faller i fisk når man begynner med sånt rot – visste ikke Goethe dette?? Min store helt fra litteraturen, mannen som har skrevet et av de vakreste dikt på jorden, visste han virkelig ikke dette? Han var jo mann, men...ærlig talt! Jeg må altså ty til den tradisjonelle fargelæren – fargesirkelen som alle frisører sier – den hvor rødt, gult og blått er primærfarger og orange bare er en sekundær...(sukk!). Nåja, det slår en selvfølgelig umiddelbart at blått er den eneste fargen som ikke gjenfinnes i noen kroppslige utsondringer (jada, jeg vet at dette er helt meningsløst), og altså er den eneste fargen som kan brukes i reklamer uten at folk brekker seg. Blått oppfattes som rent og friskt og helt ufarlig, bortsett fra i mat og drikke. Og altså aksepterer vi at joda, mensblod er blått i reklamen.

Hva alle mennene i hvite frakker eller alle damene med hvite bukser og truser som reiser seg fra stoler og sofaer og senger og husker og hengekøyer gjør der, aner jeg derimot ingenting om.

Fristende her å slenge på den gamle vitsen om guttungen som kjøpte seg tamponger, for med de kunne han både sykle og svømme...