Apropos biler

Jeg har en liten tingest som jeg bruker til å komme meg fram på veier i Norge. Jeg kaller den loppa. Han som solgte meg den – en bekjent – sa: -Du vil ikke tro det, men denne bilen har personlighet.

Jeg sier nå: -Ja, jeg tror deg. Den velger hvem den vil gå på tomgang for, den velger selv når den vil kvele motoren (æresord, det er ikke bare min feil), favorittstedet er rundkjøringen på Måna. Fra Oslo. I rushtiden. Men det hjelper å godsnakke med den. –Fine bilen sin, det, sier jeg til loppa. Og da blir loppa veldig glad og kveler seg ikke og står lydig på tomgang mens jeg skraper is. Ikke mye på tomgang, naturligvis, jeg er jo miljøbevisst må vite. Brekket kan jeg nemlig ikke bruke i tide og utide – det liker loppa dårlig.

Best liker den seg naturligvis på firefelts motorvei, sikkert fordi jeg gjør det også. Bare bitte litte grann tung i høyrefoten. Bare bitte litte grann, sa jeg. Æresord.

For venstrefeltet er opptatt. Det kalles ”Audi-feltet”. Ytterst sjelden kan man se en Audi i høyre felt, da er sjåføren godt over pensjonsalder, hvilket er sjelden, eller bilen er helt ny og kan ikke skitnes til. Audi-eiere er en egen rase. Og det man kan gruble over – og som jeg gjerne ville visst svaret på – er dette: Var de sånn før de kjøpte Audi, eller ble de sånn av å ha en?

Har man en Audi, så kan det virke som man er programforpliktet til å holde en fart som ligger minst 30% over det skiltet viser. Og her på de feite flatbygdene på Østlandet så er det nok av veier med både 90 og 100 km/t-fartsgrense.

Eller – og dette kan være svaret på gåten: Er Audier som min lille loppe? Biler med personlighet? Kanskje det er bilen som nekter å kjøre noe saktere enn ”nesten-miste-lappen”-fart? Og at sjåføren bare er en livredd passasjer som forsøker å holde tritt...